Å mestre dypet

Havet har alltid vært både en rik ressurs og et fryktet element. Mat, olje og strategiske fordeler i krigføring har gjort det nødvendig for mennesker å lære seg å mestre dypet. Hvem som først drømte om å dykke som en fisk vet vi ikke, men vi vet at både grekere og romere fridykket for å vinne fordeler i krig. I noen urfolkssamfunn har mennesker klart å holde pusten under vann i opptil 13 minutter.

På 1500-tallet ble det gjort de første forsøkene på å forlenge tiden under vann ved hjelp av dykkerklokker og primitive luftsystemer. Mangelen på kunnskap om oksygen gjorde imidlertid tidlige forsøk både risikable og ofte dødelige.

Det var først på 1900-tallet at dykkerutstyr begynte å ligne på det vi kjenner i dag. I 1943 utviklet Jacques-Yves Cousteau og Émile Gagnan «Aqualungen» – en tank med komprimert luft som gjorde det mulig å dykke uten å være koblet til en luftledning fra overflaten. For første gang kunne dykkere bevege seg fritt under vann.

Cousteau utnyttet denne innovasjonen til fulle og tok i bruk undervannskamera for å vise verden de skjulte dybdene gjennom filmer og fotografier. Hans arbeid gjorde dykking tilgjengelig og fascinerende for folk flest, og han regnes som en pioner innen undervannsekspedisjoner.

Cousteaus oppfinnelse fikk også militære konsekvenser. Under andre verdenskrig brukte den italienske marinen menneskelige torpedoer til å senke fiendtlige skip. Etter krigen fulgte den britiske og amerikanske marinen opp med å utvikle sine egne spesialenheter, inkludert Navy SEALs.

Med utviklingen av dykkerur ble dykking enda tryggere. Å holde kontroll på tiden under vann var avgjørende for å unngå dykkersyke, opprettholde sikker opp- og nedstigning og koordinere operasjoner. Noen dykkerur ble også brukt til navigasjon.

I 1953 lanserte Blancpain Fifty Fathoms, ofte regnet som den første moderne dykkerklokken. Klokken ble utviklet i samarbeid med den franske marinen og spilte en nøkkelrolle under den kalde krigen. Dykking handlet nå om mer enn sabotasje – spionasje fra havets bunn ble en viktig strategi.

Blancpain Fifty Fathoms ble favoritten til Navy SEALs, takket være sin roterbare bezel, som gjorde det enkelt å beregne tid, og sin selvlysende tallskive, som var synlig under alle forhold. Samtidig brukte Sovjetunionen sine egne robuste Vostok Amphibia-klokker.

Parallelt med militær bruk skjøt oljeletingen fart, og behovet for klokker som tålte ekstreme dyp ble presserende. Klokkebransjen svarte med innovasjoner som heliumsventilen, som gjorde det mulig å dykke dypere enn noensinne.

Havet skjulte imidlertid ikke bare olje, men også skatter. Et kjent eksempel er funnet ved øya Runde utenfor Møre og Romsdal i 1972. Tre fridykkere oppdaget et halvt tonn mynter fra skipet Akerendam, som sank i 1725. Blant myntene var det mange i gull, og dykkerne fikk beholde 75 % av funnet, mens resten gikk til norske og nederlandske myndigheter.

I dag handler dykking mer om bevaring enn utforskning, med fokus på å beskytte havets økosystemer og minimere menneskets fotavtrykk. Likevel har vi bare utforsket rundt 5 % av havets totale dybde. Det er ingen tvil om at havet fortsatt skjuler noen av klodens største hemmeligheter og skatter, og kanskje venter det oss nye oppdagelser som vil revolusjonere både vitenskapen og vår forståelse av «det store blå».