Selvlysende materialer

Selvlysende materialer brukes i klokkevisere og indekser for å sikre god lesbarhet i mørke eller dårlig belyste omgivelser. Disse materialene gjør det mulig å enkelt avlese tiden under forhold der naturlig lys ikke er tilgjengelig, for eksempel om natten, under vann eller i romfart. Dette er spesielt viktig i funksjonelle klokker som dykkerur og pilotur, hvor synlighet er avgjørende for sikkerheten og funksjonaliteten.

Selvlysende materialer ble først introdusert i militære klokker tidlig på 1900-tallet. I begynnelsen var det radium, et kraftig radioaktivt stoff, som ble brukt. På grunn av farlige stråleskader, særlig blant arbeidere i produksjon, men også for urmakere, ble radium totalforbudt i klokkeproduksjon på 1960-tallet. Har man en eldre klokke med en radiumtallskive i dag, kan man enkelt påvise stråling med en geigerteller, og viserne vil trolig fortsatt gløde i mørket.

Etter radium gikk klokkeindustrien over til bruk av tritium, et radioaktivt materiale med mye lavere stråling og betraktelig tryggere egenskaper. Tritium har imidlertid en begrensning: det mister halvparten av sin lysstyrke etter omtrent 12 år, og lyseffekten forsvinner nesten helt etter 25 år. Når materialet er nytt, har det gjerne en hvit eller grønn farge, men med tiden blir det kremfarget eller lysebrunt.

I dag benyttes ikke-radioaktive lysmidler som Luminova, Super-Luminova, Lumibrite og Chromalight. Disse materialene ble introdusert på slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tall, og har siden blitt videreutviklet. De krever «lading» av dagslys eller kunstig lys, men kan holde på lyset i 8-10 timer etter en kort ladetid. Lysstyrken og varigheten avhenger av tykkelsen på materialet og produksjonsprosessen. I motsetning til tidligere lysmidler, som stort sett glødet grønt i mørket, kan moderne materialer produseres i flere farger.