I Pole Position

DET FINNES VEL neppe et bedre sted for å ta en prat med Dennis Hauger enn i en bil. Det er Dennis som stiller det første spørsmålet når vi har festet setebeltet. 
– Skal vi prøve en null til hundre?

Rundt fire sekunder senere er det bare å fastslå at selv om det ikke er en Formel 2 bil så er det ingenting å si på akselerasjonen i en elektrisk Porsche Taycan. Det må også nevnes at alt selvfølgelig foregikk i lovlige former på lukket område. 

– Ja, det sparker ganske bra, slår Dennis fast.   

Likevel er det ganske stor forskjell på det du kjører på bane og denne. Tar du med deg vaner fra den kjøringen som kan sette lappen i fare? 
– Det går greit, det er to forskjellige ting. Jeg er en ganske normal sjåfør ute i vanlig trafikk, fart får jeg nok av i jobben min.   

Du virker som en veldig rolig og avbalansert type utenfor banen, men på banen er det vel ikke mulig å komme seg fram ved å være høflig i trafikken og uten å ta sjanser? Hva er det som kjennetegner racingføreren Dennis Hauger? 

– Nei, jeg tror det er to versjoner av meg. Utenfor banen er jeg ganske avslappet, men sammen med teamet og alt det som er rundt en løpshelg så er det et helt annet fokus. Jeg er nok ganske kald på banen, og aggressiv når jeg kan. Med hastighetene vi kjører i så krever det at jeg er ekstremt fokusert og konsentrert. Det som er min styrke er at jeg klarer å holde hodet kaldt, og ikke bli for het i toppen. Jeg lærer mye om meg selv og bygger erfaring som gjør meg bedre for hvert løp. Akkurat den evnen er nok helt klart min styrke. 

Du har hatt en litt frustrerende start på sesongen, og det har vært mange ting som kanskje gjør det utfordrende å holde seg rolig. For eksempel i Bahrain, da du stod i depoet og skulle ut på banen etter dekkskift. Hva tenkte du da du så det ene forhjulet trille av gårde? 
– Akkurat det var litt irriterende, smiler Dennis.

Dennis Hauger (19) fra Aurskog  

Den utfordrende sesongstarten din fortsatte i Jeddah, og etter forvirrende beskjeder fra Race Control mistet du en ledelse som virket ganske solid. Det var kanskje også litt irriterende? 
– Du skulle bare visst, det var veldig frustrerende. I møtet med løpslederne etter at jeg hadde kommet i mål var jeg kanskje ikke på mitt roligste.  

DENNIS TAKLER HELDIGVIS en bratt læringskurve etter overgangen fra Formel 3, og er ikke spesielt bekymret for at den turbulente sesongen skal prege framtiden. 
– Det har ikke vært den starten jeg håpet på, men det er min rookie-sesong og jeg føler at det viktigste er å vise progresjon og få erfaring, men jeg vil selvfølgelig også være med å kjempe om pallplasseringer. Hittil har det vært en del uhell og tilfeldigheter som har preget løpene, men jeg tenker at på et eller annet tidspunkt må det vippe litt mer i min retning. Jeg stresser ikke med det foreløpig, det er litt sånn når det er så mange detaljer som skal klaffe for at det skal bli perfekt. Sesongen er lang, og det er mange løp igjen. Jeg har mange muligheter for å bevise at jeg kan være der oppe. Målet er å få litt bedre flyt, med flere løp uten hendelser eller uhell. Etter at jeg var på pallen i Imola, så vet jeg at jeg har tempoet inne.  

DEN FØRSTE SESONGEN I FORMEL 2 har blitt en skikkelig berg- og dalbane for Dennis. Barcelona endte med en krasj i sprintløpet og midt på treet i hovedløpet. Så ventet legendariske Monte Carlo, og der snudde trenden med uhell og Dennis tok sin første seier i sprintløpet, før han fulgte opp med ny seier i hovedløpet i Baku etter fantastisk kjøring. Så snudde hellet igjen og Silverstone endte med en dramatisk krasj, som heldigvis ikke førte til andre skader enn på bilen. På Red Bull Ring i Østerrike helgen etter var Dennis tilbake på en fjerdeplass i hovedløpet, mens løpene i Frankrike og Ungarn har endt uten poeng. Dennis innrømmer at det er litt frustrerende, men han mistet ikke troen på at det skal bli mer stabilt og at resultatene vil komme. 

     – Alt handler om å bygge erfaring og selvtillit, at jeg skal finne meg mer og mer til rette i bilen. Det tror jeg kommer til å bli bedre og bedre. Målet er å finne den rette følelsen, gjøre de riktige justeringene og bli kjent med alt det som er nytt. Jeg er ganske god på å nullstille meg, og legge ting bak meg. Jeg jobber mye med mental trening for å klare å komme inn og ut av de sonene. Det handler mye om å ha det dritt akkurat når det skjer, men så må du legge det bak deg. Etter et løp er jeg i møter med teamet, briefinger som handler om balansen i bilen, sammen analyserer og vurderer vi endringer, hva vi kunne gjort bedre, og jobber videre og ser fremover. Akkurat det har styrket meg som person både av og på banen. Dveler du for lenge ved det negative blir det dårlig energi og lite fokus på å se framover. Alt handler om dét, holde det gående og jobbe videre for å bli bedre.  

DU SLADDA RUNDT MED en firhjuling da du var 2 år, kjørte motocross da du var 4, og herja med gokart før du ble plukket opp av Red Bull da du var 14. Er det bare et helt unikt talent, eller er det mest dedikert og hard jobbing? 
– Jeg tror det aldri bare handler om talent, du må legge ned den jobben som kreves. Jeg flytta til England alene da jeg var 17, og har ligget på godt over 200 reisedøgn siden jeg var 11 år. Det er mest hardt arbeid, og det krever mye energi å legge ned den innsatsen som er nødvendig. Jeg tenker at det bygger karakter og påvirker hvordan jeg forholder meg til folk rundt meg. Helt siden jeg var liten har jeg forholdt meg til voksne mennesker som har dette som jobb, det er ganske mye læring i det.  

– Det vanlige tenåringslivet har jeg aldri hatt, men jeg har alltid forsøkt å finne en balanse mellom karriere og privatliv.  

Tenker du at du har ofret for mye for å komme dit du er nå? Har du tid til å finne ut hvem Dennis er utenfor racingen? 

– Det vanlige tenåringslivet har jeg aldri hatt, men jeg har alltid forsøkt å finne en balanse mellom karriere og privatliv. Når det er mulig forsøker jeg alltid å komme hjem til Norge, være sammen med familien, henge med kompiser og koble ut alt som har med racing å gjøre. Da er jeg bare en vanlig fyr som alle andre. Det er godt å ha slike pusterom for å lade batteriene. I sesongen er det veldig intenst, og jeg er helt avhengig av. kunne skru av innimellom for å klare å være til stede i bobla når det kreves. 

Fasiten for fjorårets sesong var 20 løp, 3 polepositions, 4 seire og 5 pallplasser. Det gikk på skinner og du leder Formel 3 sesongen fra start til mål. Hvordan har overgangen vært, og hva er de største forskjellene på klassene? 

– Formel 1 er helt annerledes, der skjer utviklingen gjennom hele sesongen. Bare hos Redbull er det over tusen mennesker som jobber for teamet. De har allerede begynt å planlegge for motorene som skal være i 2026. Ressursene der er noe helt annet enn i Formel  2. I de lavere klassene er bilene identiske og det vi i teamet jobber med er finjusteringer og setup på bilen. I Formel 2 jobber alle med det samme utgangspunktet, og det blir automatisk mye mer jevnt. Løpene blir både hardere og jevnere, og kanskje mer spennende for publikum. Du er mer avhengig av å ha marginene på din side, mens i Formel 1 er det større forskjeller på bilene, og hvis du er på riktig team har du større fordeler.

– Jeg vil alltid vinne, også over mine teamførere, men samtidig jobber vi sammen for å bli bedre.  

INTERESSEN FOR FORMEL-SIRKUSET har eksplodert i Norge. Noe kan tilskrives Netflix-suksessen «Drive to Survive», og med din inntreden på nest høyeste nivå blir ikke oppmerksomheten mindre. Det som mange undrer seg over er jo at dere kjører som et lag, men er likevel to førere som kjemper om det samme, hvordan fungerer den balansen? 
– Det kommer veldig an på hvem du havner på lag med, og jeg har litt blandet erfaring med det. Det er ikke noen hemmelighet at det kan dukke opp førere som er der på grunn av at de har en rik pappa. Du blir ikke best i verden av det, og det er ikke noe som jeg bruker mye energi på å irritere meg over. Jeg vil alltid vinne, også over mine teamførere, men samtidig jobber vi sammen for å bli bedre. Samarbeid er viktig og noe som også kommer med erfaring. Tror det handler om å finne en god blanding av rivalisering og samarbeid

La oss snakke litt om noe som moren din ikke var spesielt fan av.  Du har en tatovering av en klokke, er det et utslag av en interesse for urverk eller har det en annen bakgrunn? 
– Ja, klokken er stoppet på tiden da jeg vant mesterskapet i Formel 3, og det er riktig at  moren min ikke var spesielt begeistret for det. Jeg måtte vente til jeg ble 18, og da sesongen var over ble det tatovering. Det er en historie som forteller om mitt liv slik det er nå. Akkurat den tatoveringen forteller en historie om min verden, full av reisedøgn, fly og opplevelser. Jeg liker tatoveringer og mottoet mitt som står på hjelmen, «I never lose, either I win or I learn», er det vel ikke utenkelig at kommer til å bli mer permanent plassert et sted på kroppen.  

Det finnes mange legendariske klokker og klokkeprodusenter som er knyttet til racing, har det vekket klokkeinteressen ytterligere? Har klokker blitt en greie for deg også? 
– Jeg har samarbeidet med TAG Heuer i flere år, helt siden jeg startet med gokart og jeg liker å gå med klokke. Det er forferdelig mange kule klokker å velge blant. Den jeg har på meg nå fikk jeg da jeg vant Formel 3, og jeg er litt stolt over graveringen på baklokket. «Dennis Hauger No. 1.» Det er den jeg bruker mest, kanskje fordi den betyr noe helt spesielt for meg personlig. Vi blir jo eksponert for klokker ganske ofte. Det er mange løp som har klokker som en del av premien også, og klokkeprodusenter er til stede som sponsorer av både team og løp.  

Mekaniske klokker er basert på gamle prinsipper, men lages i dag med høyteknologi og avanserte materialer. Litt som i racing er vel enkelte klokker et eksempel på at det er det samme som det alltid har vært, men likevel på et helt nytt nivå. 
– Det er nok likheter som gjør det ganske naturlig for klokkeprodusenter å se koblingen til racing. Design, mekanikk, høyteknologi, ytelse og mennesker som setter bitene sammen. Klokker har ofte mange praktiske funksjoner, så kanskje det er noe likt i måten å sette ting sammen på. I tillegg er det jo all historien som ligger der, som har vært med å skape legender.  

Det er jo noen nordmenn som tidligere har vært i nærheten av å ta steget helt til det øverste nivået. Manageren din, Harald Huysman, var en av dem. Nå har du stafettpinnen og er den som det virker mest sannsynlig at har en reell sjanse. Når får vi, for det er vel det som er målet, se deg i en Formel 1 bil? 
– Haha, Harald fikk nesten kjørt et testløp, så det var close. Jeg har ikke en plan som er  detaljert på hva som skal skje. Fra jeg var liten har det vært en drøm, men nå ligner det nok mer på et mål. Fra Formel 2 er det bare et steg opp, så det er ikke urealistisk. For meg handler det likevel om å tenke mest på det jeg gjør nå, jobbe med teamet, gjøre den beste jobben jeg kan gjøre her og nå.

Det er mange eksempler på at det ikke er klokt å tenke for langt fram, det er lett å miste seg selv hvis du drømmer deg bort i framtiden. Det handler om å jobbe så hardt som mulig for å ta de sjansene jeg får, så får vi se hva som skjer i framtiden. Jeg må gjøre det som kreves, ta oppgavene mine på alvor og gå steg for steg. Det tror jeg gjør sjansene større enn hvis jeg begynner å drømme meg bort og se for langt fram. 

Så enkelt og så vanskelig. Det er et trangt nåløye? 
– Det er få plasser å kjempe om, og et sykt høyt nivå. Det har jo aldri vært en nordmann i Formel 1, men det hadde vært noe. Å bli den første.