Arifs univers

Arif Nassor Salum er aktuell på en helt annen scene enn de han vanligvis opptrer på som artisten Arif Murakami. Denne høsten har han en hel etasje i Munchmuseet hvor vi kan bli med på en reise inn i hans verden.

Tekst John Rørdam | Foto Pål Laukli

Arif er en mann med mange jern i ilden. Han har nylig gitt ut biografi, gleder fansen på utsolgte konserter, har utallige samarbeid med andre artister, gir ut ny musikk i en jevn strøm og nå er det utstilling på Munchmuseet. Arif er en artist med mye på hjertet, og personlige historier å fortelle, men hvor kom tanken om å leke med et helt nytt format fra?

– Hvis jeg husker riktig, så dukket det opp i forbindelse med at jeg hadde lyst til å gjøre en konsert for de under 18, og så var det litt usikkert hvordan og hvor vi kunne få det til. Noen nevnte Munchmuseet og jeg tenkte at det kanskje var et mulig samarbeid. Jeg var også innom at det kanskje kunne være et tilbud til Oslo-skolene, men det prosjektet landet aldri. Etter en stund kom Munch plutselig tilbake og spurte om jeg ikke hadde lyst til å ha en utstilling?

Hadde du ideen klar om hva denne utstillingen skulle være?

– Nei, det var mer sånn, wow, men hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke male eller ta bilder. Det var jo jævlig fristende, men jeg måtte tenke på hvordan jeg kunne løse det. Jeg landa etter hvert på at jeg ville gjøre det, og hadde en idé som de tente på. Både folka på Munch og jeg tenkte at dette her blir bra, og sånn ble det til.

Den forrige utstillingen med bidrag fra artister var et stykke unna ditt musikalske uttrykk. Det er stor forskjell på black metal og rap?

– Dette er en litt annerledes sammensatt kombo, men referansen Satyricon dukket selvfølgelig opp hver gang jeg snakket om prosjektet. Jeg var aldri der, men nå har jeg hørt så mye om det at det føles som om jeg var det. Det høres jo ut som det var løst på en genial måte, det var noe veldig ur-norsk og veldig mørkt over det. Dette blir nok litt lettere, ikke så mørkt, men det er mange paralleller her også.

Det finnes en del mørke i ditt uttrykk også.

– Ja, ja definitivt. Jeg tror at det er paralleller mellom mange kunstnere og Munch sitt liv. Det er nedturer som mange som driver med kunst kan relatere seg til, jeg kan det i hvert fall. Jeg har prøvd å finne noen likhetstrekk. Det er noen ting jeg kjenner meg igjen i, særlig kjærlighetslivet, sier Arif og ler.

– Den delen av livet går jo opp og ned, det er lett å kjenne seg igjen i. Jeg har også hatt en Tulla Larsen i livet mitt.

Munch levde et liv med mye urolighet og kontraster, og for alle som har lest selvbiografien «Arif – Falle på plass» er det lett å tenke at oppveksten din var omflakkende og preget av både lys og mørke, usikkerhet og kjærlighet i en kaotisk blanding. Du sier i boka at du synes det er vanskelig å leve i nuet, har prosessene med utstillingen og selvbiografien hjulpet deg med å se ting i et annet perspektiv?

– Absolutt, jeg føler egentlig at jeg har funnet litt mer ro etter at boka kom ut. Det har vært en indre uro, mye flukt og dårlige kjærlighetsrelasjoner. Det er jo ikke bare dårlig, det har kommet mye bra musikk ut av det. It’s not all bad, sier Arif med en rå latter.

Du er en artist som har en tydelig og gjennomtenkt stil, også når det kommer til det visuelle. Hvordan føles det å dele scene med den mest berømte billedkunsteren vi har?

– Det er jo nesten uvirkelig, men for meg er det først og fremst en ære å få lov til å vise meg frem her i dette bygget. Munch er en av våre aller største kunstnere, om ikke den største. Så det er mye ærefrykt bare i det å få lov til å gjøre dette. Det er rart å tenke på at mitt første møte med Munch var på tusenlappen, pappa hadde ofte sedler i sitt «yrke». Det var Munch for meg, kul type på en seddel. Det var først da jeg ble eldre at jeg oppdaget kunsten hans. Vi var ofte på Tøyen, der hvor museet lå før, og besøkte fetterne mine som bodde i nabolaget. På gressletta hvor Øya-festivalen er nå pleide vi å spille fotball. Munchmuseet lå rett over gata, og det var ofte sånn at vi tenkte at det er jo gratis og vi ville jo inn og se, men vi turte ikke. Det var for voksne, eller for kulturelle folk. Som 12-13-åringer var vi nysgjerrige, men vi tenkte at vi ikke hørte hjemme der. At det ikke var for sånne som oss. Fast forward til i dag – det har vært en rar reise. Et av målene med utstillingen min på Munch er å få kidsa, som kanskje tenker som jeg gjorde, til å komme inn i museet. Kanskje vise at det ikke er farlig, at det er for alle. Munch sin kunst er en gave til hele Oslo, hele Norge og hele verden, sier Arif.

Utstillingen kan gi en følelse av at vi følger deg på en reise. Det oppleves på en måte både distansert og personlig på samme tid. Kan du si litt om hvordan du har løst den siste delen av utstillingen?

– I det siste rommet ønsket vi å finne en forbindelse mellom Zanzibar og Oslo, og det ble vann. Faren min var sjømann og kom hit på havet. I dette rommet er det interaktive skjermer, med tekster fra låtene i filmen som du kan hente opp fra vannet, folk kan mingle og snakke med hverandre. I dette rommet er det et studio hvor jeg sitter og jobber med ny musikk. Det er laget i glass og alle kan se inn, men jeg kan ikke se ut. Utenfor glassburet er det en lounge hvor du kan lytte til det som skjer inne i studioet. Der kommer det gjester, masse forskjellige artister og produsenter. Jeg har en lang liste med folk som vil dukke opp. Heldigvis, hvis ikke kunne det blitt lange timer i det studioet.

Du skal ikke sitte der hver dag?

– Jo, og jeg kommer jo til å bli gæren til slutt. Det har slått meg at det kanskje ikke var en så god idé. Det er skummelt, men det er også fint å la folk slippe inn i min kreative prosess. På virkelig nært hold. Tipper likevel at jeg må ha psykologisk evaluering både underveis og til slutt, sier Arif og rister på hodet.

Det høres voldsomt ut, og når du sitter inne i et studio uten å ha noen referanser på hva som skjer utenfor kan du bli litt fartsblind. Da kan det kanskje være greit å ha en klokke som kan gi deg korrekt tid?

Har kunnskapen og smaken vokst siden den gangen du så beundrende på onkel med en skinnende klokke på håndleddet?

– Ja, det var det første viktige møtet med klokker, og etter hvert oppdaget jeg klokker i musikken også. Rapperne var jo helt crazy, de var all in. I en periode da jeg vokste opp var Jacob&Co det mest populære – det var store klokker, sikkert 48 mm med diamanter og skinnremmer i sterke farger. Det var så kult, men når jeg ser på det nå så er det skikkelig støght. Smaken min har forandret seg ganske mye, men jeg synes det er en del Rolex fra nittitallet som er sykt kule. Husker spesielt en Day-Date som Tupac hadde, den var fet.

I den perioden var det ikke helt uvanlig at rapperne gikk for «iced out» versjoner som ikke akkurat var anonyme på håndleddet.

– Haha, ikke sant! Det var en periode hvor jeg likte det også, men jeg skjønte jo raskt at det bare var tullete. Det må være originalt fra produsenten, men det er fortsatt en del rappere som liker de greiene. Å kjøpe en Cartier for å kjøre en «bust down» som det heter, å putte masse diamanter på den. Det har jo null verdi, og er som å kaste penger rett ut av vinduet.

Det var kanskje noe av poenget, å vise at de hadde så mye penger at de kunne gjøre hva de ville. Eller hva var egentlig greia med å drukne klokkene i diamanter?

– Jeg tror det, på en måte så trumfet diamantene klokka, mens nå er det omvendt. Det har vært et skifte med en ny generasjon rappere. Nå er det mer classy. Det er en britisk rapper, Dave, han har en helt syk samling. Jay-Z og Pharrell Williams har et godt utvalg av klassiske klokker, de har også en del Richard Mille som ikke er helt min stil. I musikken har det gått fra «show off» til en litt mer «humble» greie, i den grad slike dyre klokker kan være det. Stilen er roligere og har litt mer klasse.

Det er mulig å vise at du har mye penger uten å flashe det, det er kanskje mer overlegent å være diskret. Litt sånn «de som vet, de vet»-holdning. Den klokka du har på deg har særpreg samtidig som den er klassisk. Hvorfor landet du på akkurat den?

– Min Sky-Dweller var helt klart en belønning, en slags «badge of honour». Det var sånn «jeg har klart det» og fortjente noe som viste det. Jeg kjøpte også en Cartier Tank til fetteren min da han tok en bachelor i geologi. Hver gang jeg har mulighet til å belønne meg eller en av oss gutta i familien så gjør jeg det. Det kan være en tur eller en klokke. Det er en kul ting å gjøre.

Føles det ekstra godt å se på klokka og tenke at den betyr noe ekstra?

– Skal jeg si deg noe sjukt? Da jeg kjøpte klokka tenkte jeg at den er noe damene kommer til å legge merke til, men neida, de gir helt faen. Det er gutta som kommer og sier «wow den er fet». Så klokke som sjekketriks det kan jeg ikke anbefale, sier Arif og ler høyt før han kommer på en helt konkret klokkedrøm.

– Det er forresten en vintage Rolex jeg kunne tenkt meg, Rolex Datejust Tiger Eye 1601. Jeg tror de er fra 80-tallet, nydelig brun skive, helt plain. Den hadde jeg kledd.