Verdt sin vekt i gull, og vel så det

Den utrolige historien begynner da Christian fant et lommeur sammen med arvegodset i den gamle safen etter sin farfar. Klokken så riktignok gammel ut, men ikke gikk den og ikke virket den spesielt eksklusiv. Christian tok den derfor med til en gullsmed for å få den smeltet og tenkte han kanskje kunne få noen kroner for gullet. Heldigvis var gullsmeden observant nok til å se at klokken kunne skjule noe bak det nøytrale førsteinntrykket. Han anbefalte Christian å ta den med til Urmaker Bjerke – det kunne da ikke skade å sjekke det ut? Det skulle vise seg å være et godt råd, og urmaker Thomas Bjørnstad på verkstedet til Urmaker Bjerke var rett mann.

– Da jeg fikk klokken var det vanskelig å se hva det var, så gullsmeden som sendte den hit var heldigvis våken som forstod at det kunne være et verdifullt ur. Jeg måtte rense hele klokken før jeg kunne gjette på noe som helst. Etter at den ble rengjort kunne jeg faktisk se at det stod Breguetveldig diskret nede på urskiven, men det var den lille skruen som er synlig på fronten
som ga meg den første indikasjonen på at dette kunne være en Breguet. På baklokket var det også vakkert inngravert både Breguet og nummer 3276. Nå var jeg hekta og begynte å lete i bøker og auksjonskataloger fra Tyskland og England. Da fant jeg lignende klokker, som også hadde den synlige lille skruen og andre detaljer som stemte godt overens. Det var viktig for å kunne anslå alderen på klokken.

Det er likevel etter dette at urmaker Thomas Bjørnstad tar fatt på den virkelige utfordringen. Kan han vekke den 200 år gamle klokken til liv? Thomas forklarer at det handler om respekt å gjøre en slik jobb, og at så lite av det originale som mulig skal erstattes. Oppgaven med å få klokken til å virke skulle vise seg å bli en omfattende jobb som tok over et år, og som krevde både kreativitet og tålmodighet.
– Klokken var fullstendig henrettet. Alt var skeivt og bøyd. En eller annen gang i løpet av urets historie hadde en ukyndig urmaker vært inne i den og gjort mye rart. Grunnfilosofien min er at jeg skal bytte ut så få deler som mulig, og der deler må byttes skal jeg forsøke å bevare mest mulig av det opprinnelige. Det er lett å bare banke sammen delene, men da blir det stygt og ødelagt for godt. Jeg går alltid tilbake til utgangspunktet og forsøker å bevare estetikken og det opprinnelige designet. Delene som må lages på nytt tar utgangspunkt i de samme materialene som det originale. Det er ikke akkurat snakk om deler du kan bestille på mail fra fabrikanten. Ønsket om å bevare så mye som mulig av det originale, og likevel få klokken til å fungere er også noe av årsaken til at det har tatt lang tid.

Thomas tenker klokker hver eneste dag, og har en dyp interesse og respekt for håndverket. Det er lett å tenke at urmakeri på dette nivået nærmer seg en kunstform, og at verdien av alle mekaniske ur ligger i håndverket og kvaliteten. – Det har alltid vært en stolt tradisjon, og Halvor Bjerke er en av de få i denne bransjen som viser faglig interesse og forståelse for hvor viktig håndverket er. Jeg setter pris på å jobbe et sted hvor det er et oppriktig ønske om å sørge for en faglig kontinuitet og at all den unike kompetansen vi sitter på blir overført til nye generasjoner. Utdanningssystemet i Norge tar ikke vare på tradisjonelle håndverk, det er et stort problem. Vi er avhengige av at bedrifter som Urmaker Bjerke tar ansvar og ser at håndverket fortsatt har en enormt stor verdi. Den kunnskapen som skal til for å reparere en klokke som er over 200 år gammel lærer man ikke lenger?
– Nei, i dag er det ingen som lærer det. Jeg har en datter som kom tilbake fra Patek Philippe og begynte som urmaker her hos Bjerke. Hun har grunnutdannelsen fra England, og har lært en del ting. Det blir min oppgave å formidle dette videre og vise henne hvordan det gjøres. Jeg har mine gamle maskiner og kunnskaper som noen må lære å bruke. Ta bare skruene i Breguet-uret, de er blånet. Det er en egen kunst som krever kunnskap. I dag blir skruene bare lakkert, og det er ikke det samme.